"LILLE KATTEPUS-LINJEN".

Jeg har så fryktelig lyst på en liten pusekatt. 

I Erlend Loes "Naiv. Super" får hovedpersonen idéen om å starte den særdeles myke teletorgtjenesten "Lille Kattepus-linjen". Det skal være en linje for "folk som i noen minutter har behov for å høre at verden er fin" (s.181). Han ser for seg at hans lille venn Børre, skal synge inn Lille Kattepus-sangen med sin ustø og spinkle barnestemme, også kan alle som vil ringe inn og få høre den hvis de føler for det. 

I forgårs kveld ville jeg ringt "Lille Kattepus-linjen", om den fantes. Da hadde jeg mastertilværelsens første (offentlige) sammenbrudd. Det som utløste gråtingen var at jeg fikk vite at jeg hadde et purregebyr på 120 kroner fra biblioteket. Da knakk jeg ærlig talt litt sammen. Jeg er ikke en sånn jente! Jeg har aldri fått purregebyr før, men jeg tenkte at dette er vel sånn jeg har blitt da. Lat, udugelig, ikke til å regne med, leverer ikke bøkene sine engang, husker ingenting, kan ingenting, osv.

Jeg var, og er vel egentlig fortsatt, urolig og stressa. Jeg har jo vært så ovenpå de siste månedene. Jeg var jo farget lyserosa av fremtidstro og tro på meg selv, og på at det jeg driver med gir mening. Men så, bang! Et lite tilbakeslag. Det er jo bare det det er. Det er som de lekebilene du rygger sakte langs gulvet, med sånn forventningsfull klikkelyd, for så å slippe de, og de raser av gårde med svisj og svosj, enda raskere enn du husket fra forrige gang. Jeg skal snart rase fremover igjen. Men jeg trenger hjelp. Særlig nå som juleferien inntreffer om bare en uke. Mye må gjøres før det, og jeg vet at jeg kommer til å klare det- fordi jeg er heldig. Som masterstudent på et lite institutt er jeg heldig, og følelsen av bortkommenhet som jeg følte før har krympet for hvert år. Jeg har en fantastisk veileder, snille medstudenter, fast plass i 7. etasje med blomst i vinduet, utsikt over byen, kjøleskap og vannkoker. 

På Institutt for Kriminologi og Rettssosiologi er det ikke vanskelig å bli kjent med dine muser og guruer. Aldri har jeg møtt så interesserte, SNILLE og engasjerte professorer. De stopper deg i gangen og spør hvordan du har det, klapper deg på skuldra i køen i kaffebaren, smiler til deg i heisen, og holder oppe dørene for deg. De forteller at det du skriver er en viktig del av instituttets forskning og bilde utad, og at det betyr noe. Jeg føler meg trygg og ivaretatt der oppe. Små ting. Jeg blir fortalt at jeg har noe å bidra med. Menneskene der oppe er opptatt av å hjelpe meg, alle vil se at du lykkes, de vil hjelpe studentene til å bli gode, og er ikke først og fremst opptatt av å gullmale sin egen hale, eller skape et hjerteløst og helproft image for seg selv, og jeg vet at de hjelper meg bare jeg spør. Jeg vet at jeg alltid kan ringe noen, eller banke på kontordøra deres, når som helst. 

Besøkstid har jeg aldri praktisert, jeg har alltid tid, kanskje du vil ta med en kopp kaffe?, sa 80 år gamle professor Nils Christie da jeg forsiktig spurte om anledning til å be om råd en vinterdag for fire år siden. Og der satt vi, og dyppet mariekjeks i kaffen, og snakket om nærhet og ondskap. Jeg tror ikke det finnes ondskap jeg, sa han, og lo godt av sin egen parodi på sitt eget velkjente utsagn.

Poenget hans er at tilbøyeligheten til å gjøre vonde handlinger mot noen minker desto lengre unna man er, både fysisk og psykisk, og slikt sett er ondskap og nærhet ubønnhørlig knyttet sammen. Personlig er Christie et eksempel på nesten det motsatte. Tilbøyeligheten til å være god mot noen som ikke er spesielt nær (les: meg), er ikke liten selv om han ikke har noe å tjene på det.