torsdag 9. august 2012

ARBEIDSLEDIGHETEN.

FRI.

Det er stille når ferien er over. Jeg misunner dere som "er tilbake på lesesalen" og har "meldt seg opp i spennende fag". Jeg søker jobb, sover lenge, og gjør de kaffejobbene jeg kan. Åndelig føde er litt mangelvare. Jeg gleder meg til å begynne å jobbe, og jeg gruer meg til å begynne å jobbe. Livet er rart og annerledes nå.

torsdag 28. juni 2012

SIDEN SIST.

Etter noen måneder i masterdvale er jeg tilbake i mitt gode skinn. Det gikk skikkelig bra. På avslutningsseremonien holdt jeg studentenes tale, med både lillesøster, kjæreste og foreldre til stede. For en fin avslutning på to krevende år! Nå har jeg ferie. Søker jobber og sover lenge. Om en uke reiser vi til Burgund for en uke med wining and dining. Det er egentlig helt galskap, og jeg er sannsynligvis personlig konkurs mot slutten av sommeren, men what the hey.

torsdag 12. april 2012

PHOTOBOMB!


DET NÆRMER SEG SLUTTEN.

Det er en månede til jeg skal levere masteroppgaven min. Det er helt galskap. Jeg jobber i skikkelige skippertak. En dag får jeg gjort masse, neste dag sitter jeg og leser nettaviser hele dagen og får knapt gjort noe. Den forestående rettssaken er grunnen til det. I to år har jeg arbeidet med en avhandling om terrorisme, og midt i arbeidet skjer det utenkelige. Det er klart at det har påvirket både meg og arbeidet mitt. Det er ingen hemmelighet at det er en utfordring å fordype seg i et slikt tema, hver dag, hver time. Jeg blir tidvis deprimert, og mister troen på mennesket, men håpet om å en gang kunne gjøre en forskjell holder meg gående. Uansett skal det bli en ufattelig lettelse å levere fra meg 150 siders forskning, 8. mai. Dagen før jeg fyller 27. Da har jeg to bachelorgrader og en master, og det kommer jeg til å være så inderlig stolt over. Jeg har jobbet hardt, og nå nærmer det seg slutten. Samtidig søker jeg på jobber, og prøver å se fremover. Livet kommer til å bli annerledes når jeg ikke skal være student lengre. 

onsdag 28. mars 2012

GOLDEN MOMENT IN THE MONFORTE VINEYARDS.



DET VÅRES.

En månede til innlevering. Har kjøpt vårens hvite tøysko. Gikk ute i bare blazer i dag. Har drukket årets første utepils. Ser mye hyggelig fra kontorvinduet mitt i syvende etasje. Drikker mye kaffe. Drømmer om Italia-retur. Gleder meg til sommerfri. Mørk i håret igjen. Jogger. Har søkt på jobber. To. I live!

tirsdag 14. februar 2012

FIRE WALK WITH ME.








I to dager har jeg nå vært hjemme med sykt barn. Meg selv. Det kan være godt for mentalhygienen å koble ut med en film når man tross alt ikke har sjans til å få noe fornuftig gjort. Men jeg burde visst bedre, "Fire walk with me" fucker opp alt sammen igjen. Så nå er jeg tilbake til utgangspunktet.

søndag 5. februar 2012

EN SÅNN DAG.

I våken tilstand bruker jeg det meste av tiden min på å fundere over hva jeg skal med livet mitt, hvordan ting ser ut om et halvt år, hvor jeg skal få pengene mine fra, om noen i det hele tatt vil ansette en sånn uinteressant og kjedelig jente som meg, om masteroppgaven min gir noe mening, om jeg i hele min studiekarriere bare har lurt meg selv til å tro at jeg har lært noe, og på at det sikkert bare er et tidsspørsmål før jeg avsløres som en bløff, og lånekassen krever stipendet sitt tilbake. Man kan kanskje si at jeg befinner meg i et slags følelsesmessig limbo for tiden. Jeg kan nesten ikke vente med å være ferdig, men samtidig står jeg ovenfor en forandring som er så massiv at jeg skjelver i knærne bare ved tanken. Min identitet er en flittig student. Det har den vært de siste syv årene, det er det jeg kan, det er det jeg kjenner. Jeg har tilpasset meg studiemiljøer og ulike studiekamerater, men jeg er blyg av natur, usikker på meg selv, og redd for å ikke bli likt. Dette har ført til at jeg ofte holder meg for meg selv, noe som igjen har ført til at jeg alltid har fått gode resultater, men det har også ført til at jeg har lagt unødvendige begrensninger for meg selv. De siste to årene har vært helt fantastiske. Jeg har vært leder for Fagutvalget, jeg har hatt egen kontorplass med kjøleskap, kaktus og vannkoker, jeg har fått nye venninner, tatt mange kaffepauser og ledd mye. Jeg har funnet min plass i en gruppe og i et miljø, som har gitt meg mer enn bare faglig stimuli. Jeg har akkurat falt ordentlig på plass, og nå er det snart over allerede. Jeg skal videre til noe nytt og ukjent, og det gjør meg engstelig. Jeg er et skikkelig vanedyr, og jeg er ikke glad i fart og spenning. Jeg verdsetter rutiner, forutsigbarhet og trygghet, og jeg bruker lang tid på å finne meg tilrette et sted. Alt dette kverner i hodet mitt gjennom hele dagen, og er en tilleggsbelastning som jeg verken behøver eller vil ha.  Jeg higer etter anerkjennelse, av den ikke-skriftlige typen. Noen ganger prøver jeg å snakke med andre, og dele disse tankene, men da får jeg stortsett bare høre at du er voksen, og dette klarer du- skjerp deg. Ja, jeg er det, og jeg gjør det, men noen kvelder blir selv de minste bekymringene store. Sånn som i kveld her jeg sitter som en annen klisjè, lei meg og ensom, med tomt vinglass, mens den dresskledde kjæresten min tilbringer kvelden på enda ett av disse bransjearrangementene.

torsdag 12. januar 2012

BLONDS HAVE MORE... WINE?


HOME IS WHEREVER.

Før tenkte jeg at at det å føle seg hjemme et sted hadde sammenheng med hvor godt man kjente til den plassen man var. Nå har jeg innsett at selv om jeg ikke kan navnet på alle gatene jeg vandrer langs to ganger om dagen, er det en følelse av hjemme, som gjør at det er så godt å være tilbake her i Oslo. Ikke misforstå meg, juleferien har vært fantastisk. Deilige late dager med familien, gamle venner, vindrikking, god mat og nintendospilling. Men jeg er så lykkelig for at jeg trives så godt her jeg bor! Jeg setter sånn pris på å vende nordover en gang i blant, en glede jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde forlatt byen jeg vokste opp i. Det er lov å like to ting like mye. 

torsdag 8. desember 2011

DO WE RECOGNIZE TALENT IN AN UNEXPECTED CONTEXT?

"In Washington DC , at a Metro Station, on a cold January morning in 2007, a man with a violin played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time, approximately 2000 people went through the station, most of them on their way to work.

After about four minutes, a middle-aged man noticed that there was a musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds, and then he hurried on to meet his schedule.

About four minutes later, the violinist received his first dollar. A woman threw money in the hat and, without stopping, continued to walk.

At six minutes, a young man leaned against the wall to listen to him, then looked at his watch and started to walk again.

At ten minutes, a three-year old boy stopped, but his mother tugged him along hurriedly. The kid stopped to look at the violinist again, but the mother pushed hard and the child continued to walk, turning his head the whole time. This action was repeated by several other children, but every parent - without exception - forced their children to move on quickly.

At forty-five minutes: The musician played continuously. Only six people stopped and listened for a short while. About twenty gave money but continued to walk at their normal pace. The man collected a total of $32.

After one hour:
He finished playing and silence took over. No one noticed and no one applauded. There was no recognition at all.

No one knew this, but the violinist was Joshua Bell, one of the greatest musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written, with a violin worth $3.5 million dollars. Two days before, Joshua Bell sold-out a theater in Boston where the seats averaged $100 each to sit and listen to him play the same music.

This is a true story. Joshua Bell, playing incognito in the D.C. Metro Station, was organized by the Washington Post as part of a social experiment about perception, taste and people’s priorities.

This experiment raised several questions:

In a common-place environment, at an inappropriate hour, do we perceive beauty?

If so, do we stop to appreciate it?

Do we recognize talent in an unexpected context?

One possible conclusion reached from this experiment could be this:
If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world, playing some of the finest music ever written, with one of the most beautiful instruments ever made…
How many other things are we missing as we rush through life?"



onsdag 7. desember 2011

"LILLE KATTEPUS-LINJEN".

Jeg har så fryktelig lyst på en liten pusekatt. 

I Erlend Loes "Naiv. Super" får hovedpersonen idéen om å starte den særdeles myke teletorgtjenesten "Lille Kattepus-linjen". Det skal være en linje for "folk som i noen minutter har behov for å høre at verden er fin" (s.181). Han ser for seg at hans lille venn Børre, skal synge inn Lille Kattepus-sangen med sin ustø og spinkle barnestemme, også kan alle som vil ringe inn og få høre den hvis de føler for det. 

I forgårs kveld ville jeg ringt "Lille Kattepus-linjen", om den fantes. Da hadde jeg mastertilværelsens første (offentlige) sammenbrudd. Det som utløste gråtingen var at jeg fikk vite at jeg hadde et purregebyr på 120 kroner fra biblioteket. Da knakk jeg ærlig talt litt sammen. Jeg er ikke en sånn jente! Jeg har aldri fått purregebyr før, men jeg tenkte at dette er vel sånn jeg har blitt da. Lat, udugelig, ikke til å regne med, leverer ikke bøkene sine engang, husker ingenting, kan ingenting, osv.

Jeg var, og er vel egentlig fortsatt, urolig og stressa. Jeg har jo vært så ovenpå de siste månedene. Jeg var jo farget lyserosa av fremtidstro og tro på meg selv, og på at det jeg driver med gir mening. Men så, bang! Et lite tilbakeslag. Det er jo bare det det er. Det er som de lekebilene du rygger sakte langs gulvet, med sånn forventningsfull klikkelyd, for så å slippe de, og de raser av gårde med svisj og svosj, enda raskere enn du husket fra forrige gang. Jeg skal snart rase fremover igjen. Men j
eg trenger hjelp. Særlig nå som juleferien inntreffer om bare en uke. Mye må gjøres før det, og jeg vet at jeg kommer til å klare det- fordi jeg er heldig. Som masterstudent på et lite institutt er jeg heldig, og følelsen av bortkommenhet som jeg følte før har krympet for hvert år. Jeg har en fantastisk veileder, snille medstudenter, fast plass i 7. etasje med blomst i vinduet, utsikt over byen, kjøleskap og vannkoker. 

På Institutt for Kriminologi og Rettssosiologi er det ikke vanskelig å bli kjent med dine muser og guruer. Aldri har jeg møtt så interesserte, SNILLE og engasjerte professorer. De stopper deg i gangen og spør hvordan du har det, klapper deg på skuldra i køen i kaffebaren, smiler til deg i heisen, og holder oppe dørene for deg. De forteller at det du skriver er en viktig del av instituttets forskning og bilde utad, og at det betyr noe. 
Jeg føler meg trygg og ivaretatt der oppe. Små ting. Jeg blir fortalt at jeg har noe å bidra med. Menneskene der oppe er opptatt av å hjelpe meg, alle vil se at du lykkes, de vil hjelpe studentene til å bli gode, og er ikke først og fremst opptatt av å gullmale sin egen hale, eller skape et hjerteløst og helproft image for seg selv, og jeg vet at de hjelper meg bare jeg spør. Jeg vet at jeg alltid kan ringe noen, eller banke på kontordøra deres, når som helst. 

Besøkstid har jeg aldri praktisert, jeg har alltid tid, kanskje du vil ta med en kopp kaffe?, sa 80 år gamle professor Nils Christie da jeg forsiktig spurte om anledning til å be om råd en vinterdag for fire år siden. Og der satt vi, og dyppet mariekjeks i kaffen, og snakket om nærhet og ondskap. Jeg tror ikke det finnes ondskap jeg, sa han, og lo godt av sin egen parodi på sitt eget velkjente utsagn.

Poenget hans er at tilbøyeligheten til å gjøre vonde handlinger mot noen minker desto lengre unna man er, både fysisk og psykisk, og slikt sett er ondskap og nærhet ubønnhørlig knyttet sammen. Personlig er Christie et eksempel på nesten det motsatte. Tilbøyeligheten til å være god mot noen som ikke er spesielt nær (les: meg), er ikke liten selv om han ikke har noe å tjene på det.

tirsdag 6. desember 2011

UTGJØR EN FORSKJELL FOR NOEN DU IKKE KJENNER I JULA.


Gi en julegave til noen som ikke forventer å få noen! Fattighuset i Oslo (Grønlandsleiret 39) tar i mot julegaver alle hverdager mellom kl 10-16. Gavene må være innpakket, nye og helst i originalemballasje, og merket med hvem det kan passe å gi gaven til. Jeg oppfordrer alle til å kjøpe et par gaver ekstra, og gi de bort til noen som garantert vil sette stor pris på det. I jula blir vi alle litt ekstra sentimentale, og det er lett å tenke at verden bare er urettferdig og trist når man ser på skjevfordelingen i samfunnet, og det er fort gjort å tenke at "jaja, det ikke er noe vi kan gjøre med det", men i dette tilfellet er det faktisk mulig å gjøre en forskjell for et menneske. Gi bort litt omtanke du og! 

FROGNERLOVE #9256

Da jeg ruslet nedover Bygdøy Allé nettopp var det en eldre herremann som kom i skade for å treffe meg med sigarettsneipen han knipset avgårde. Han ble helt satt ut av skam, og insisterte på å gi med en tyvekroning sånn at jeg kunne kjøpe meg "en marsipangris eller noe". Av denne hendelsen drar jeg to konklusjoner: 1) Jeg elsker å bo på Frogner. 2) Mitt usminkede ansikt får meg til å se yngre ut enn jeg først trodde.

mandag 5. desember 2011

MAT, TOSCANA, LYKKE.

Mens jeg sitter her og venter på vinter og snø, og føler meg fanget mellom to årstider, er det ikke fritt for at jeg tar meg selv i å drømme meg tilbake til livets store høydepunkter. Sommerens tur til Toscana var et slikt et, og siden det ikke er noen hemmelighet at jeg er et matvrak av dimensjoner, tenkte jeg å tenkte jeg å dele med dere et utvalg av de kulinariske høydepunktene fra denne turen. Noen tar en Redbull for å få energi, jeg ser gjerne på bilder av mat jeg engang har spist. Bedre for tennene! 
 Kalv med hvite bønner i olivenolje. Akkurat fremme i Firenze på kvelden, rakk akkurat middag. 
 Her ville jeg gjerne kjøpe en kokosnøtt, men Eirik mente at det burde jeg ikke. Så jeg lot være. Han er jo tross alt eldre enn meg.
 Tidenes lunsj. Og det mener jeg. Jeg spiste en ribollita som jeg har drømt om hundre ganger siden. Hvis dere drar til Firenze, MÅ dere dra hit!
 På andre siden av Arno fant vi en hyggelig vinbar, og jeg var selvfølgelig sulten, så da passet det fint med et slags italiensk ostesmørbrød med lagret ost og salt skinke.
 På vei ut mot kysten i vår lille Fiat 500, med markjordbær, aprikos og hvite fersken på fanget. Se så brun jeg var blitt allerede!
 Når man er ved havet skal man spise sjømat. For eksempel denne kreasjonen med blekksprut, potet, persille og sitron.
 Eller ansjos.
 Eller hva med en kraftig sjømatgryte med hjerteskjell, blåskjell, kamskjell og kreps? Åååh...
 Spaghetti med vongole.
 På besøk hos den verdensberømte slakteren Dario Cecchini. Kun kjøtt på menyen.
 Biscotti og vin santo avsluttet et Michelin-måltid.
 Porchetta og lokal vin på terassen vår i Sienna.
 Tagliatelle med sjøkreps. Herregud!
 Trøffelpasta på en bakketopp, med turens triveligste vertskap.
 Fersk pølse og bønner. Kanskje en av mine favorittretter.
 Squashblomster og bønner på et gatehjørne i Frenze.
Dette kunne vært en delikatessebutikk på 5th Avenue, men det er en bod i et skittent smug midt i Firenze. Utvalg og kvalitet står neppe tilbake for en grønnsaksbutikk med hvite gardiner og gullskilt. Eller kassaapparat for den saks skyld.


Jeg vil tilbake! Og det skal jeg. Ikke til Firenze, men tilbake til Piemonte. I slutten av januar. Det blir fint.

onsdag 23. november 2011

ENDRING.

Om ting ser litt merkelige ute her inne, skyldes det at jeg prøver å gjøre noen endringer.